Gamle skyss-stasjoner på vei til Nittedal

skyss

Trafikken ble etterhvert stor på den smale svingete veien , og snart kom det opp hvile- og skjenkesteder etter veien. Allerede ved Kaldbakken begynte disse hvilestedene som er beskrevet som steder fylt med fluer, kaffeduft og gammel tobakksrøyk. Brennevin hadde kjørekarene med seg fra byen, og "den svarte kaffedoktor" ble svelget i store slurker mens skråtobakken dampet fra de korte krittpipene.
Skyssstasjoner og hvilestuer.

På Stovner var det gårdene langs denne nye veien som ble skysstasjoner og gjestgiverier de neste 150 år. Det ble etterhvert også åpnet mange skjenkesteder og hvilestuer langs veien, hvor også gårdene Romsås, Rommibakken og Bonkall hadde tilbud til veifarende folk i flere generasjoner.

Romsås drev gjestgiveri ved siden av annen gårdsdrift, denne store praktbygningen som lå ved Fossumveiens begynnelse på Trondheimsveien hadde på 1800-tallet mange i sitt brød.
På begynnelsen av 1800-tallet var det Ole Hansen som var gjestgiver og bonde, han drev virksomheten sammen med sin hustru Kari Olsdatter. Hans far og fire yngre søsken bodde også på gården og hjalp selvfølgelig til etter evne, men i tillegg hadde Romsås gård to innejenter og to gårdsgutter i sin tjeneste.

På Bonkall var det også mange i arbeide på 1800-tallet, og rundt år 1800 var det Erich Ellingsen og hans hustru Kari Baataalsdatter som drev gården, hvilestua og skysstasjonen. De hadde en gårdsgutt og to jenter i sin tjeneste, men husmann Thalløv Pedersen og hans hustru Mari Larsdatter måtte hjelpe til når det var behov. Men gården hadde også noen folk til i sin tjeneste som arbeidet som sesongarbeidere på daglønn.

Skyssplikten.
På 1600-tallet ble det bestemt ved kongelig forordning at det skulle være gjestgiverstasjoner for hver annen mil langs riksveiene. Bøndene i bygdene var pålagt skyssplikt, denne plikten som var meget gammel, ble pålagt bøndene allerede på 1100-tallet, for å skaffe kongen, biskopene og andre høyere embetsmenn samt adelen fri skyss.

Skyssplikten var en særdeles tung byrde for bøndene langs viktige ferdselsårer, så også på Stovner. Skyssen skulle gå til neste skysstasjon langs Gamle Trondhjemsvei som da var gården Skrimstad i Skedsmo, en strekning på 8 kilometer. Over Nitelven sto ferjemannen klar til å bringe ekvipasjen over elven etter å ha betalt sin "sundtoll", og på travle dager kunne det bli litt venting.
Ferjeleiet lå ved Nitsund litt nordvest for Hvam, og vi kan fortsatt benytte fortsettelsen av den gamle Trondheimsveien på nordsiden av elven. Ferjeleiet ble senere i år 1779 erstattet av en trebro. At plikten var en tung byrde for bøndene er i grunnen forståelig, for i de hektiske dagene om sommeren hadde bøndene sikkert annet å fylle dagene med enn å skysse byfolk og øvrigheten, for slikt tok tid.
En tur fra Bonkall til Christiania var beregnet å ta 1 - 1/2 time en vei, og en tur til Skrimstad var beregnet å ta en time hvis det da ikke var hindringer i veien, og det var det som regel på disse smale veiene. Men skyssvirksomheten ga også en mulighet for en ekstra inntekt til bøndene når det passet slik.

Først i år 1893 kom det en "lov om skydsvæsen", som bestemte at det overalt i Norge ved "alfare veie" skulle finnes "skydsanstalter i fornøden utstrekning". Dels var dette faste stasjoner, og dels en tilsigelsesordning hvor en skysskaffer sørget for skyss ved bestilling. Men Bonkall gård hadde vært fast skysstasjon i bygda vår flere generasjoner allerede før denne loven kom.

Bønder på bytur.

Det kunne bli lange dager for bøndene på bytur, for skulle de komme tidsnok til torget om morgenen, måtte turen starte midt på natta. Men allerede på Bonkall sto det oppkjøpere og ventet for om mulig å gjøre en handel. En kan ikke være fremmed for at det kan ha gått litt vilt for seg når bonden har vært i byen med varer og har fått oppgjør.
Det har nok ofte blitt en dram eller tre på en av skjenkestuene, før ferden gikk videre hjemover, for det var nok betimelig å snakke med andre sambygdinger om hvordan det hadde gått den dagen inne i byen. På den gamle skysstasjonen på Bonkall benket kjørekara seg rundt ovnen som sto midt på gulvet i hvilestua som var i den sørvestre delen av bygningen, og når det var kaldt og surt ute, var det godt med god varme i ovnen.

Det er også blitt fortalt at når bøndene hadde begynt på Trondheimsveien, så koblet de hesten til sleden som var foran og plasserte seg hos den forreste kusken, hvor de snakket om dagens opplevelser i byen, mens de tok seg en dram eller tre fra det som var igjen av reisebrennevinet. Det var populært hos bøndene å ta en tur til byen, det ble på en måte en fridag for dem, og det var ikke sjelden at hele grenda reiste samtidig på bytur.

Men lørdagene holdt bøndene seg helst hjemme, for da kunne de treffe på steinkjørerne fra steinbruddene langs Trondheimsveien, og etter at steinkjørerne hadde fått i seg litt av det sterke kunne det lett bli slåssing, for steinkjørere og bønder gikk dårlig sammen. En annen gruppe veifarende var plankekjørerne fra Hadeland og Romerike som møttes med sine tunge plankelass på Grorud, og kjørte i store karavaner inn til byen. Det var robuste karer disse plankekjørerne og de gikk ikke av veien for et slagsmål hvis den anledningen bød seg.

Plankekjørerne.

P. Chr Asbjørnsen skildrer i sin novelle "Plankekjørerne" ganske typisk hvordan disse plankekjørerne var, og hvilke tilstander som var på veiene i den tidsperioden. Denne novellen omtaler Hadelendingen og skjenkestua ved Borrebekken som også lå langs Trondheimsveien, men ved Linderud, og de første to avsnitt begynner slik:
"Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veien med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse vinterveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brendt. Han tar en hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner det for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham."

Bonkallenga.

Langs Trondheimsveien var det med passende avstand satt opp vanningstrau som var laget av granittstein, så både hest og kusk kunne slukke tørsten på sin ferd. Også Bonkallenga som fortsatt har fått beholde våningshuset intakt, står ennå langs Trondheimsveien gul i fargen, og var også et hvile- og skjenkested for veifarende helt frem til år 1931. Den siste vertinnen på Bonkallenga het Marie Olsen som drev stedet i hele sitt voksne liv. Etter år 1912 var Bonkallenga den eneste hvilestua i sitt slag i Østre Aker. Bonkallenga ble av kjørekarene omtalt som det varmeste hvilestedet. Her kunne de sette fra seg vognlasten utenfor uten å være redd for å bli bestjålet. Overnatting kostet tre skilling om vinteren, om sommerer var det litt rimeligere da kostet det bare to skilling. Smørbrød kostet ti øre.

Celebre reisende.

Plankekjøringen ble det mer eller mindre slutt på etter at jernbanen var ferdig i år 1854, og Trondheimsveien hadde det siste halve århundre av 1800-tallet stort sett vært dominert av steinkjørerne, sandkjørerne og bønder med høylass og krøtterflokker. I tillegg til all transport av varer, reiste det også konger, embetsmenn, adel, prester og byfolk gjennom bygda.
Og en må regne med at disse også hadde behov for en pause og stoppet ved en av skjenkestedene for å få noe å varme seg på. Også Prins Christian Frederik som ble valgt til konge for noen måneder av riksforsamlingen på Eidsvoll i år 1814, sto en vårdag i slutten av mai samme år, og ventet på skyss utenfor Romsås gård.
Det var sjølveste Mathiesen godseieren på Linderud gård som den gangen skulle hente den nyvalgte kongen. Og samme året på sensommeren, en stund etter at Mossekonvensjonen var undertegnet i august, en avtale som også medførte at kong Christian Frederik måtte gi fra seg tronen igjen, reiste kong Karl Johan oppover gjennom Stovner der han også stoppet og tok en liten pause på Romsås gård, før kongen og hans følge reiste videre.

Veiene måtte brøytes for snø.

De store gårdene hadde ansvaret for brøytingen om vinteren, og det var organisert turnus med både folk og hester. Det måtte mange hester til for å dra disse spissplogene som ble brukt. Det kunne være fra to til fire hester i spannet, og plogen var bemannet med en kusk som satt foran oppe på plogen med en som sto bak og manøvrerte plogskjæret som var montert på meier. Vintervedlikeholdet av de nye kongeveiene førte til mange problemer, og veiene ble antakelig ikke brøytet før etter år 1800. Fra år 1804 ble veiene brøytet av militære styrker inntil Aker kommune overtok dette ansvaret på midten av 1800-tallet.

Nye tider.

1900-tallet bød på store dramatiske omveltninger i trafikken på veiene, da kjøretøy drevet med bensinmotor begynte å vise seg her i landet, den første bilen kom til Norge i år 1898. Nå utgjorde ikke de første personbilene noe stor trussel for hesteskyssen de første årene, annet enn å skremme både hest og kusk, der de kom kjørende på hullete grusveier. Ikke var biltrafikken så stor heller i begynnelsen, første året i 1899 var det registrert 2 biler i Norge, og i år 1910 var antall biler økt til 320. En av de første bilene på Stovner var en lastebil som C. O. Berntzen anskaffet i år 1923.

Først i år 1930 begynte biltrafikken å konkurrere med hesteskyssen, antall biler hadde det året kommet opp i 28537 personbiler og 17941 vare- og lastebiler her i landet. Bilene hadde ikke så kraftige motorer og kjølesystemene kunne ha vært bedre, så de små motorene ble ofte overopphetet. Det var derfor et vanlig syn å se dampskyer fra kokende kjøleveske etter en tur oppover Trondheimsveien, så hestene fikk nok også konkurranse om vannet foran de mange vanningstrauene langs veien.

Men selv om bilene tok over på veiene etterhvert, var hestetransportene vanlig å se på Trondheimsveien helt frem til 1950-årene. Bussruter begynte også etterhvert å kjøre forbi Stovnerbygda, og allerede fra år 1922 startet Norsk Trafikk A/S en busstransport på Trondheimsveien fra Kristiania til Nittedal.

Om oss

Nittedalsporten.no er utviklet og drives på fritiden av  Håkon Røvang.

Sidene er laget for å vise det komplette tilbud som finnes i Nittedal både innen næringsliv, frivillig arbeid, kultur, kirke,  friluftsliv, idrett, barnehager og skoler.

Det fokuseres spesielt sterkt på historisk stoff, friluftsliv og severdigheter i bygda.

Du er her: Hjem Gamle veier: Skyss-stasjonene