Den gamle Trondheimsvei

 gamle trondheimsvei2

Utover 1700-tallet økte trafikken og handelen, og den gamle kongeveien som til da hadde passert gjennom Stovnerbygda i mange hundre år ble for dårlig. Rundt år 1740 var alle veiene ut av Christiania beskrevet som i temmelig dårlig forfatning, da år med hard trafikk hadde slitt hardt på disse veiene som fortsatt bare var oppkjørte stier. Når våren kom og ellers når det var regnvær så gikk disse veiene i oppløsning.

Den første brua i sitt slag ble oppført på Trondheimsveien ved Borrebekk over Hovinbekken, og ble oppført av gråstein som en hvelvebro som var ferdig i år 1790. Det var allerede i år 1684 utstedt forordninger av kronen, om at veiene skulle bygges høyere enn terrenget omkring. Og det var også forordnet at det skulle være grøfter på begge sider av veien, som minst skulle være en og en halv alen i bredde og en alen i dybde. En norsk alen var 62,75 cm (2 fot eller 24 tommer). Men det så ikke ut til at disse forordningene hadde blitt tatt på alvor hos folk før fra 1790-årene.

Mot slutten av 1600-tallet ser det ut til at en har gått i gang med anlegg av en ny vei over Gjelleråsen, men fortsatt ble ikke noen vei beskrevet på noen kart rundt året 1716 da kong Karl XII var på Romerike. En utvidelse av den gamle veien gjennom Kongedalen ble ansett som vanskelig på grunn av de høye knausene på begge sider. En ny trase mellom Karushøgda og Gjelleråsen (Lauvåsen), ble derfor opparbeidet i årene 1762-1777.

gamle trondheimsvei1

Den Bergenske kongevei.

En tilsvarende kongevei, "Den Bergenske kongevei" ble fra år 1762 bygget for å erstatte den gamle Folkeveien ut fra Christiania, men denne veien fulgte en annen trasé enn Den Trondhjemske kongevei ut av Oslo. Veien fulgte Lakkegata forbi Lakkegården (Tøyen), før den fulgte en tilnærmet trasé nordover lik den nåværende Trondheimsvei til Grorud, og fortsatte Bergensveien nåværende trasé forbi Steinbruvannet til Skytta i Nittedal, og videre over Hadeland for der å følge et gammelt tråkk vestover til Bergen.
Denne veien ble påbegynt i år 1762, samtidig som det ble arbeidet med en ny vei på vestsiden av Stovnerbygda, for å erstatte den gamle utslitte veien gjennom Kongedalen, og i år 1777 begynner den nye veien å bli ferdig. Bergensveien som farbar vei blir ikke nevnt før fra år 1798, og veien nevnes da som veien over Bjøraasen.

Den gamle Trondhjemsvei.

Den gamle Trondhjemsvei slynget seg bortover foten av Ravkollen og Romskollen formet etter terrenget, det ble ikke flyttet unødig på fjell og jordmasser for å anlegge rette strekninger, det var hesten som bestemte traséen. Over Gjelleråsen ble veien liggende mellom Lauåsen i sør og Karushøgda i nord. Deler av denne gamle veien er i bruk fortsatt i dag der veien tar av fra Trondheimsveien ved Skillebekk. Og det er fortsatt en brukbar spaservei fra toppen og helt ned til Lahaugmoen. Ved den nåværende Trondheims-veien, litt nord for Karen Platousvei, kan en fortsatt ennå i dag se en gammel hvelvebro av granittstein som antakelig ble bygget rundt år 1770.

Denne veien var bratt og smal, og fortsatt så var det minimalt med grøfter for å drenere bort vann, spesielt ille var det på vestsiden og oppe på Høgda. Det medførte at vannet rant i strie strømmer nedover de bratte bakkene når det regnet, og det er også beretninger om disse fæle bakkene med store steiner som rullet og ramlet under beina på folk. Om vinteren var det glatte issvuller som gjorde det vanskelig for både hest og kjørekar å holde seg på beina, så det har nok vært litt av en utfordring for både hest og kjørekar å forsere disse stigningene på hver side av åsen.

Nær toppen av bakken på sørsiden kan vi fortsatt se spor etter en vanndam som forsynte både hest og kjørekar med leskende klart vann etter en strevsom økt opp de bratte bakkene, men i dag er det bare et myrhøl tilbake. Disse bakkene fikk også navn der den første bakken het Bonkallbakken, men litt lenger opp het det Klorabakken fordi hestene måtte klore og skrape med hovene for å få fotfeste. På østsiden ned mot Lahaugmoen var bakken noe bedre da veien er bygget opp av steinmurer som ikke holdt på vannet, men drenerte vannet vekk fra veien.

Lahaug gård ble skysstasjon og gjestgiveri omtrent samtidig som den gamle Trondhjemsvei ble ferdig i år 1779, i år 1838 kom det et lite handelssted også der. Det gamle ferjeleiet over Nitelven ble erstattet av en trebro som gjorde tjeneste frem til år 1877. Kjellerholen bru var da ferdig ved den nye Trondheimsveien som ble bygget i årene 1872-1878. Ved Nitsund som ferjeleiet og den gamle trebrua het, lå det et gjestgiveri som var etablert allerede i år 1666. Bygningen brant ned i år 1870, men murene kan fortsatt sees på stedet.

gamle trondheimsvei3

Store karavaner med last.

Fra brenneriene som det var mange av rundt Mjøsa, kom det karavaner av 20-30 store tunge kjerrer lastet med brennevinstønner. Og fra sandtakene på Romerike kom det kjørere med sand, et produkt som det bare ble større og større behov for etterhvert som bygningene i Oslo ble oppført i mur og betong. En tur med hest og kjerre fra Eidsvoll til Christiania og tilbake igjen, kunne ta opptil to dager selv etter at veien var ferdig, disse forholdene gjorde at de fleste syntes at det fortsatt var best å frakte ting midt på vinteren da alt var frosset.
Store og tunge vogner kjørte seg fast og sank ned i gjørme eller leire ofte opp til navet, og trafikken kunne korke seg fullstendig. Hver bygd hadde også sine egne spesialiteter som de dro til torget for å selge. Og var det ikke fullt av plankekjørere eller lass med stein, kunne det godt være at en bonde var på vei med en krøtterflokk som sperret veien. Kuer var et vanlig syn på veien og det kunne påtreffes flokker med kuer langs Trondheimsveien helt frem til 1950-tallet.
En trafikktelling i år 1840 viste at det på ett år passerte 120 000 hestelass på denne veien, en vei som i gamle skrifter ble beskrevet som en vei med fæle steinete bakker hvor en måtte regne med store issvullerom vinteren.

"Almindelige Lande- og Postveje".

I år 1824 ble navnet kongevei erstattet med betegnelsen hovedvei, eller som det mer korrekt het den gang; "Almindelige Lande- og Postveje". I år 1879 ble navnet "Den Trondhjemske kongevei" erstattet med Trondhjemsveien, et navn som den fikk beholde frem til 1870-årene, da den nåværende traseen rundt Karushøgda ble opparbeidet. Fra da av ble de traseer som ikke ble borte under nyveien hetende Gamle Trondhjemsvei. Og tidligere riksvei til Hadeland og Bergen som til nå hadde gått fra Grorud og nordover forbi Steinbruvann og Røverkollen, ble i år 1873 lagt om til nåværende trasé over det stedet som i dag feilaktig kalles Gjelleråsen.


Den Bergenske kongevei hadde også blitt kjørevei, det er noe usikkert når dette skjedde, men antakelig først på 1700-tallet men da videre på ny veitrasé av Trondheimsveien fra Grorud til Christiania i de gamle tråkkene etter den Bergenske kongeveien. Bergensveien var nå mye brukt av lasskjørerne fra Hadeland, som også her hadde en lang og bratt stigning fra Grorud og opp til Steinbruvannet.
Kjørekarer og hester kunne der hvile ut, før de igjen kunne begi seg videre på dette platået med små og store vann på begge sider av veien. Nedstigningen ned til Skytta var bratt og det var derfor en stor risiko å begi seg nedover disse bakkene på isete veier. Denne veien er fortsatt en fin turvei og oppover lia fra Skytta, kan folk fortsatt benytte en imponerende tørrsteinsmur som er et minne fra datidens veibygging.

Om oss

Nittedalsporten.no er utviklet og drives på fritiden av  Håkon Røvang.

Sidene er laget for å vise det komplette tilbud som finnes i Nittedal både innen næringsliv, frivillig arbeid, kultur, kirke,  friluftsliv, idrett, barnehager og skoler.

Det fokuseres spesielt sterkt på historisk stoff, friluftsliv og severdigheter i bygda.

Du er her: Hjem Gamle veier: Den gamle Trondheimsvei