Historien om Nittedal

De første menneskene som bosatte seg i dalen, kom hit i bronsealderen. Trolig mellom 1000 og 500 før Kristus. De levde på Dal ved Nittedal kirke. I løpet av jernalderen, vikingtiden og middelalderen ble dalen ryddet og dyrket opp så langt det var mulig med datidens teknikk. Nesten alle gardsnavn vi har, er minner fra denne tiden. Derfor skal vi kort ta for oss bygdenavn og gardsnavn:

OPPKALT ETTER ELVA

Dalen fikk navn etter elva. Nitjudalr sa de på gammelnorsk. Nitja het elva og den kom fra Nitjusjor (også kalt Nittesjøen, nå Harestuvannet). Kanskje har navnet med gammelnorsk net, fiskegarn, å gjøre. Men det kan også henge sammen med verbet nita, å støte sammen. Navnet skulle da sikte til «strøm som ikke er vill og fossende, men hvor vannet topper seg under et jevnt raskt løp.»

Snorre forklarer Hakadal-navnet slik: Det var der Harald Hårfagre vant over og drepte Hake Gandalvson. Etter det ble stedet kalt Hakadal. Trolig er dette et opphavssagn. Mer sannsynlig er det at bygda har fått navn etter en mer lokal Hake.

De første menneskene som slo seg ned i dalen på Dal ved Nittedal kirke for omlag 3000 år siden, drev et enkelt åkerbruk med ard og spade. Husdyra beitet nok mest i skogen. Navnet Slattum er et minne om forsankingen på Dal. Det kommer av slattr, slåtteland, og heimr, bosted. Da det ble gard her, kalte de den Slåttegarden.

Det meste av jorda i dalen var skogkledd. Gresset vokste på naturlige enger som de gamle kalte vin. Fem garder har minner om ei slik eng i navnet sitt: Prestegarden heter Omsi, gammelnorsk Almsvin, altså Almenga. Løken, gammelnorsk Leikvin, dvs. Leikenga. Samlet bygdefolket seg her til idrettsleker og religiøse fester?

Skøyen het på gammelnorsk Skodin og Sandvin (eldre). Detkan være at skand betydde kant. Da betyr Skøyen enga ved kanten, dvs. kanten av et grunt vann som senere er grodd igjen til måsa. Døli, gammelnorsk Dolin, eldre Dalvin, betyr enga i dalen. Tøyen, gammelnorsk Todin, eldre Tadvin, betyr den fruktbare eller velgjødsla enga.

NAVN ETTER NATUREN

Mange grender fikk navn etter det som særmerket naturen på stedet. Over en tredjedel av gardsnavnene i dalen er usammensatte naturnavn: Dal, Ås (en gård i Nittedal og en i Hakadal), Li, Hauger (en gard i østre og en i vestre del av søndre Nittedal), Kjul (gammelnorsk kjoll, dvs. kjøl, avlangt høydedrag), Mo, Rus (muligens røys, steinhaug), Ask (etter treslaget), Haug, Holm (gammelnorsk Holmi, dvs. liten haug på flatt land). Ellers nevnes Strøm, Nes, Myrer, Berg og Mork (morkskog).

I følgende navn finner vi mer sammensatte naturnavn: Bjertnes (betyr Bjørneneset) og Rotnes (muligens pga. fossen, jevnfør med gammelnorsk hrjota, dvs. gyve, falle ut). Glosli betyr den lyse lia. Lønnsvoll (Loemshvall/Læheimshvall som betyr mildt vær (lf) og rund høyde (hvall). Årås, gammelnorsk Aros betyr elveos. Nesgute er hentet fra Nesgata på gammelnorsk, dvs. veien over neset, etter en gammel vei mellom Asker og Romerike. Burås betyr åsen med det vesle huset (bua). Elnes betyr på neset ved elva Ela, og Kongskog tilsvarer Kongsvangr på gammelnorsk.

Byr betød gard eller hus på gammelnorsk. Disse gardsnavnene er satt sammen med by (byr): Nordby, Østby, Åneby gammelnorsk Arnabyr, Arne sin gard), Nøkleby (gammelnorsk Myklabyr, den store garden, kanskje den største delen av en eldre, delt gard), Kirkeby (garden ved kirken er eldre enn kristendommen, kanskje har den hatt By i eldre tider), Spenningsby (uforklart, kanskje etter den buen, spenningen, Kasbekken gjør).

Rud betød rydning på gammelnorsk. Vi har flere rud-garder: Markerud, dvs. skogrydningen, Bliksrud, muligens etter det gammelnorske mannsnavnet Blikr, Kappelsrud, trolig etter et kapell for arbeiderne ved jernverket i Hakadal før Hakadal kirke ble bygget rundt 1600. I gammel tid har det siste navnet vært et annet, muligens Ulfsrud eller Ormsnes, som vi ikke har klart å stedfeste. Hellerud kan være Helgarud, dvs. Helge sin rydning.

Tre gardsnavn ender på -stad: Gaustad, på gammelnorsk Gaustadir, dvs. Gaute sitt sted, Ramstad, på gammelnorsk Hrafnstadir, dvs. Ravn sitt sted, og Løvstad etter navnet Ljot eller Lodve.

Endelsen -set betød på gammelnorsk bosted. Vi har to set-garder: Skyset, etter delebekken mot Ås som het Skytra, dvs. den som skyter eller kaster seg fram, og Steinset som skal ha vært en gard ved Skøyen.

SVARTEDAUEN

Menneskene i middelaldersamfunnet levde av det vi ville kalle et primitivt jordbruk. I 1349 ble de rammet av en katastrofe: den store mannedauen. Mange døde. På landsbasis mellom en halvpart og to tredjedeler av befolkningen. For de overlevende ble det bedre: det ble mer jord å velge mellom. Når alle gardene i Hakadal ble lagt øde unntatt Kirkeby, skyldtes det altså både dødsfall og at folket flyttet til bedre jordbruksdistrikter, f.eks. andre romeriksbygder og Aker. I Nittedal var 14-15 garder i drift i den såkalte ødetida.

NY FRAMGANG

På 1500-tallet tok folketallet til å vokse så smått igjen. Også nå, og helt til ut på 1800-tallet, levde de aller fleste av jordbruk. De produserte selv det meste av hva de trengte: Mat, klær, husvær og redskaper. Til å begynne med var de fleste bøndene leilendinger. Men etter hvert ble det flere og flere selveiere. Den viktigste årsaken var at kongen solgte gods fordi staten hadde så mye gjeld etter krigene.

NYE NÆRINGER

Ved siden av jordbruket fikk vi nå to nye næringer i Norge: Bergverk og sagbruk. Oppsvinget i verdenshandelen etter de store oppdagelsene ga litt gjenlyd også i Nittedal og Hakadal. Fra 1500-tallet til 1869 ble det smeltet jern ved Hakadal verk, med kortere og lengre avbrudd. Malmen ble brutt forskjellige steder på øståsen fram til 1820-årene. Da måtte all malmen hentes fra Sørlandet og Telemark. Jern og slagg ble skilt i en stor masovn som ble fyrt med trekull.

For borgerne i Kristiania som eksporterte bord og planker, var delen vår interessant. Vi lå nær byen. Vi hadde råstoffet: skogen - og vi hadde energien til å drive sagbruket: elva. Ved Hakadals verk, Rotnes/Haug og Slattum/Dal la det til tider flere sagbruk på hver sida av elva. Å kjøre planker til Kristiania ble en binæring for mange bønder og husmenn.

Borgerne kjøpte imidlertid opp skogeiendommer. Etter hvert ble disse samlet på færre hender. Dette er den historiske bakgrunn for det nordmarksgodset Løvenskiold eier i dag.

FOLKEVEKST OG TRANGERE KÅR

På 1600- og 1700-tallet økte folketallet i bygda langsomt og sikkert - til tross for nedgang i år med sult og pest. Men på 1700-tallet kom vi i ubalanse: folketallet økte raskere enn tilgangen på nye levebrød (det vil først og fremst si dyrket jord). Derfor er det fram for alt tallet på husmenn som økte. Det ble flere fattige og større forskjell på folk.

Omkring 1800 begynte døden virkelig å slippe taket pga. bedre helsestell og nye matemner som poteter og sild. Likevel skjedde det en forarming av store grupper. Navn på husmannsplasser som Stuput, Bikkjehølet, Revehølet osv. vitner om dårlige kår.

INDUSTRI OG UTVANDRING

Befolkningsproblemet i bygda ble løst på to måter fra omtrent 1850: noen dro til Amerika, men flere til fabrikkene i Kristiania, for å skaffe seg arbeid. Derfor sto folketallet i bygda stille fra 1850 til 1900.

Vi fikk også industri til bygda, først og fremst hektefabrikken på Bjertnes, Nittedals kruttverk og fyrstikkfabrikken på Markerud. Men Nitedals Tændstikfabrik ble ikke den suksess man hadde ventet her i bygda. Toget var planlagt opp gjennom dalen. Da traseen ble lagt gjennom Nordmarka fra Maridalen, flyttet fabrikken til byen. I stedet fikk vi utgangspunkt for ny bebyggelse langs stasjonene oppover dalen, fra Nittedal og nordover.

FRA JORD OG SKOGBRUK
TIL FORSTADSBEBYGGELSE

Etter at Gjøvikbanen ble bygget like etter århundreskiftet vokste det her opp villabebyggelser, særlig ved Nittedal stasjon. Etter 1950 er ny tettbebyggelse vesentlig kommet nær Hadelandsveien (Rv. 4), bl.a. ved Slattum, Rotnes og ved Tøyen i Hakadal. Ca. 3/4 av kommunens befolkning bor i den søndre halvdel av kommunen. Tettstedene i sør er Skillebekk (del av Oslo tettsted), Slattum (5867 innb. 1998) og Rotnes (4364 innb. 1998), i nord Åneby (1300 innb. 1998), Løstad (430 innb. 1998), Burås og Grønvoll (1389 innb. 1998). Folketilveksten var særlig sterk i 1960-årene og første halvdel av 1970-årene, men tilveksten avtok noe frem til midten av 1980-årene. I tiårsperioden 1987-97 hadde kommunen en folketilvekst på 12,8 %.

Jordbruket i Nittedal har hovedvekt på korndyrking, som utgjør om lag 3/4 av jordbruksarealet. Storfeholdet har gått meget sterkt tilbake. I Nordmarka eier Løvenskiold-Vækerø betydelige skogarealer, ellers mest gårdsskog. Avvirkningen lå i midten av 1990-årene på rundt 31 000 m³ i årsgjennomsnitt. Industrien er viktigste næring. Mesteparten av den lokale industrien finnes langs Hadelandsveien, særlig i søndre del av kommunen. Viktigste bransje er treforedlings- og grafisk industri med 30 % av industrisysselsettingen 1990, næringsmiddelindustri (bl.a. iskremfabrikk) med 29 % av industrisysselsettingen. Ellers verkstedindustri og kjemisk industri, pukkverk og torvstrøfabrikk.

Nittedal har videregående skole, Bjertnes Videregående skole beliggende på Mo. Nord for Hakadal kirke ligger Glittreklinikken, rehabiliteringssykehus for hjerte- og lungesyke.

Alpint skisenter i Varingskollen (546 m o.h.). 

Nittedal svarer til sognene Nittedal og Hakadal i Nittedal prestegjeld, Nedre Romerike prosti i Borg bispedømme, Nittedal lensmannsdistrikt i Romerike politidistrikt og hører under Strømmen domssogn.