Kjerringa med staven,
høgt oppi Hakadalen.
Åtte potter rømme, fire merker smør,
såleis kinna Kari, Ola hadde før.
Kjerringa med staven.
Kjerringa med kjeppen,
hoppa over bekken,
og så datt ho uti, og så var ho blaut,
og så gikk ho heimatt, og så fikk ho graut.
Kjerringa med kjeppen.
Kjerringa me sleiva,
satt høgt oppi kleiva,
og så vart ho vare jutulad'n då,
jammen var det kara' før i verda og.
Kjerringa med sleiva.
Kjerringa med turua,
satt høgt oppi furua,
og så kom ein hare hoppande forbi
Han sa, sit du bare, tiritiriti.
Kjerringa med turua.
Kjerringa ho stridde,
så kom ein fyr og fridde,
vil du vera kjerring, skal eg vera mann,
vil du koke kaffi, skal eg bera vann.
Kjerringa ho stridde.
|
Denne
landskjente melodien var utbredt rundt om i landet for
flere hundre år siden. Teksten finner en imidlertid
først nedtegnet fra midten av 1800-tallet. Sagnet
forteller at "kjerringa med staven" holdt til på
Kongsvangskog - som da var seter. Opphavet til visa
skal være at de fra Kirkeby gård i Hakadal og bygdene
omkring hadde kuer i Kongsvangskogen. Bøndene klagde
ofte over at de fikk for lite smør i forhold til
melkemengden. Etter sagnet bodde kjerringa her sammen
med Ola.
Teksten ble skrevet ned første gang
av Ludvig Mathias Lindeman på midten av 1800-tallet.
Melodien ble trykket første gang i Paris under navnet
"Bondedans fra Bergens Stift i Norge". Tonen er troleg
flere hundre år gammel.
Fra
Bygdebok for Nittedal og Hakadal.
Plassen
Kongsvangskog i 1966. |
